ECM – 45 år i dialog me d samtida

Et plateselskaps grunnleggende rolle har tradisjonelt vært budbringerens. Før hjemmestudioer, fildeling, nedlasting og strømming snudde opp-ned på musikkindustrien, var plateselskapet det leddet som formidlet innspilt musikk fra musikernes hoder og hender til lytterne. Selskapet lydfestet musikken på plater, kassetter og cd’er, og besørget disse videre til publikum via radiostasjoner, plateforretninger og etter hvert bensinstasjoner, kiosker og postordrefirmaer. I dette systemet opparbeidet enkelte plateselskap seg en «kunstnerisk identitet» som gjorde dem til noe mer enn nøytrale budbringere, og ikke minst gjaldt dette innen jazzen. Gjennom sine valg av artister, musikalske satsingsområder og visuell presentasjon – omslagsestetikk – gikk labeler som Blue Note, Prestige, Impulse! og noen til aktivt inn i den kreative prosessen bak innspillingene, og ble i sin storhetstid oppfattet som garantister for nyskapende, spennende og begeistrende musikk med relevans for og resonansbunn i samtida. I 1969 dukket det opp et vest-tysk, uavhengig plateselskap som i løpet av kort tid skulle markere seg sterkt i en slik deltaker/ budbringer-rolle: ECM – Edition of Contemporary Music.

Den 26 år gamle Manfred Eicher

som startet ECM i München hadde bred musikalsk skolering og utøvererfaring innen både klassisk musikk og moderne jazz.Han hadde også arbeidet med plateproduksjon, hadde notert seg at jazzplater gjennomgående låt dårligere enn innspillinger med klassisk musikk og satte seg fore å gjøre noe med det da anledningen til å starte ECM bød seg. Det skulle da heller ikke ta lang tid før jazzanmelderne begynte å bemerke «the ECM sound». Det kanadiske jazzbladet CODA beskrev i 1972 Keith Jarretts banebrytende soloalbum «Facing You» som «the most beautiful sound next to silence», og ga dermed ECM slagordet som har fulgt selskapet siden. Eicher selv har imidlertid alltid fastholdt at det ikke finnes noen spesiell «ECM-lyd» med gitte romklangverdier eller andre faste parametere, men at det utelukkende handler om å presentere den beste og mest interessante musikken så sonisk fyldestgjørende som mulig. Det krever skreddersydd lydbilde til hver eneste låt, og tatt i betraktning at ECM-katalogen inneholder alt fra solopiano og spinkle improvisasjoner til store orkesterverk og krevende småbandarrangementer, blir idéen om én spesiell ECM-lyd like absurd som om vi skulle snakke om én Munch-farge.

Lyd eller ei,

så skulle ECM gjennom 70-tallet komme til å sette dagsorden gjennom plater som utfordret grensene for særlig det amerikanske jazzbegrepet sentrert rundt «hardtswingende stjernesolist med komp»-modellen. Solopiano og trioer/kvartetter/kvintetter med langt mer demokratisk eller kammermusikalsk innrettet samspill,både i improviserte og noterte forløp, ble introdusert med krystallklar, transparent lydgjengivelse, og plateomslagene fortalte med grafisk stramhet at en ny og svært bevisst spiller hadde kommet på banen. Etter den første utgivelsen, Mal Waldrons «Free at
Last», fulgte en rekke plater som vakte oppsikt i jazzkretser både på grunn av musikkens originalitet og innspillingenes lydkvalitet. Blant dem var Jan Garbarek/ Terje Rypdal/Arild Andersen/Jon Christensens «Afric Pepperbird», Keith Jarretts «Facing You» og «The Köln Concert», Paul Bleys «Ballads», Chick Coreas «Piano Improvisations» og «Return To Forever», Keith Jarrett/Jan Garbarek/Palle Danielsson/Jon Christensens «Belonging» og Gary Burton/Chick Coreas «Crystal Silence», pluss godt mottatte utgivelser signert bl.a. Terje Rypdal, Dave Holland, Jack DeJohnette, Ralph Towner, Eberhard Weber, Kenny Wheeler, Pat Metheny, Tomasz Stanko, Edward Vesala, Enrico Rava, Art Ensemble of Chicago, Egberto Gismonti og andre ledende navn i samtidas jazz. Samtidig kunne ECM etter hvert også presentere ny musikk fra samtidskomponistene Steve Reich og Meredith Monk, og denne utviklingen fortsatte med full styrke gjennom 80-tallet. I 1984 startet Eicher ECM New Series for å presentere ny musikk av samtidskomponister så vel som nyspilt musikk komponert av tidligere tiders komponister. New Series-katalogen teller i dag foruten Reich og Monk en lang rekke komponister som blant annet Arvo Pärt, Györgi Kurtag, Giya Kancheli, Tigran Mansurian,Valentin Silvestrov, Erkki Sven-Tüür, Heiner Goebbels, Heinz Holliger og John Adams, og utøvere som blant annet András Schiff, Gidon Kremer, Thomas Demenga, Rosamünde-kvartetten, The Hilliard Ensemble, Kim Kashkashian og Thomas Zehetmair. Og listene blir stadig lengre…

Når historien om ECM

og Manfred Eicher (71) er godt kjent i Norge, er det fordi selskapet fra mer eller mindre første stund kom til å få stor betydning for norsk jazz og improvisert musikk. ECM ble tidlig en døråpner for norske musikere som fulgte sine egne ideer framfor å kopiere amerikanske idealer, og den internasjonale anerkjennelsen som ECM-platene brakte «førstegenerasjonen» Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen, ble en mektig inspirasjonskilde for de neste generasjonenes musikere. Allerede høsten 1970 gjorde Eicher sitt første opptak med norske musikere – Garbarek, Rypdal, Andersen, Christensen – og lydteknikeren Jan Erik Kongshaug da «Afric Pepperbird» ble innspilt i Arne Bendiksens lydstudio på Etterstad i Oslo. Pr i dag figurerer alle fire, sammen med blant annet Jon Balke, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Christian Wallumrød, Ketil Bjørnstad, Trygve Seim, Tord Gustavsen, Rolf Lislevand, Trio Mediæval og Sinikka Langeland – blant de 25 norske lederne som til sammen har signert om lag 130 av ECMs opp mot 1500 utgivelser. Hittil er mellom 600 og 700 ECM-plater innspilt i Norge med Eicher og Kongshaug bak spakene i Bendiksen-studioet, Talent Studio og Rainbow Studio, og høsten 2013 overtok Nasjonalbiblioteket om lag 200 master- og produksjonsteiper fra disse innspillingene i deponi. Lokalt kan ECMs nærhet til norsk jazz også leses ut fra det faktum at samtlige MaiJazz-festivaler har hatt norske og/eller utenlandske ECM-artister på programmet. Blant årets MaiJazz-navn kan Jacob Young, Nils Økland og Mathias Eick kalle seg ECM-artister, og siden ECM nyter gjennomgående godt internasjonalt ry, har bred internasjonal distribusjon og opprettholder komplett katalog, sier det seg selv at det å tilhøre ECM-stallen i de aller fleste tilfeller vil være positivt for en artists internasjonale status og karriere.

Mer kuriøst,

men på sin måte opplysende, er det forholdet at hele fire av dem som gjennom årene har håndtert ECMs utgivelser i Norge – Helge Westbye (Grappa), Odd Gjelsnes (Losen), Rune Kristoffersen (Rune Grammofon), Andreas Meland (Hubro) – har startet sine egne plateselskap, med ECM som åpenbar inspirasjonskilde for deler av virksomheten. Ser vi ut over Norges grenser, finner vi et liknende tilfelle i USA der Robert Hurwitz tiltrådte som sjef for plateselskapet Nonesuch i 1984, etter å ha ledet ECMs USA-kontor i ni år. Nonesuch var riktig nok ikke et uavhengig selskap, men Hurwitz fikk frie hender til å drive det som om det var det, og tok med seg deler av ECMs repertoarfilosofi over da han bygde det opp til å bli et av USAs mest interessante. Det hører også med til dette kapitlet at Manfred Eicher og ECMs betydning for norsk musikk er offisielt anerkjent. I 2001 ble han utnevnt til Kommandør avKongelige Norsk Fortjenstorden og i 2012 ble han tildelt Tono-prisen for sin formidling av norsk musikk i utlandet
gjennom 40 år.

Om viktigheten

av ECMs «norske forbindelse» – på den ene siden selskapets betydning for norske musikere, på den andre de samme musikerne samt Jan Erik Kongshaugs betydning for ECM – ikke skal underslås, kan det være på sin plass å minne om at ECM er en internasjonal aktør som alltid først og fremst har rettet oppmerksomheten mot spennende musikk og talentene bak den, uansett geografisk adresse. I de seinere årene har selskapet i økende grad benyttet andre innspillingsstudioer enn Rainbow, og mens nye norske navn stadig er blitt tilføyd «stallen» – Vilde & Inga, Jøkleba og Benedicte Maurseth/Åsne Valland Nordli i fjor – har særlig innslag fra den moderne amerikanske scenen satt et visst preg på de siste par årenes utgivelseslister. Musikere som Craig Taborn, Tim Berne, Aaron Parks, Michael Formanek, Chris Potter, David Virelles, Mark Turner, Ralph Alessi og Vijay Iyer er blant dem, samtidig som veteranene Keith Jarrett, Billy Hart, Jack DeJohnette og Charles Lloyd stadig er i full sving. Men det er verdt å merke seg at de figurerer side om side med utøvere fra om ikke alle verdenshjørner, så iallfall svært mange, og at ECMs ører alltid er rettet mot mange andre steder enn Norge og New York.

Sett under ett,

forteller utgivelseslistene til ECM og ECM New Series at erklæringen som ligger i navnet Edition of Contemporary Music fortsatt gjelder: Gjennomtenkte og bevisste presentasjoner av musikk spilt i vår tid. Gitt dette, spiller det mindre rolle om det handler om musikk komponert i middelalderen eller musikk som komponeres under innspillingen. Det som spiller en rolle, er at musikken på den ferdige platen opprettholder dialogen med samtida, slik ECMs plater på ulikt, men alltid et eller annet vis har gjort det i snart et halvt århundre.

___